Skip to main content

TEXT 28

TEXT 28

Texte

Tekst

śubhāśubha-phalair evaṁ
mokṣyase karma-bandhanaiḥ
sannyāsa-yoga-yuktātmā
vimukto mām upaiṣyasi
śubhāśubha-phalair evaṁ
mokṣyase karma-bandhanaiḥ
sannyāsa-yoga-yuktātmā
vimukto mām upaiṣyasi

Synonyms

Synonyms

śubha: propices; aśubha: et funestes; phalaiḥ: des résultats; evam: ainsi; mokṣyase: tu seras délivré; karma: à l’action; bandhanaiḥ: de l’enchaînement; sannyāsa: du renoncement; yoga: le yoga; yukta-ātmā: ayant le mental fermement fixé sur; vimuktaḥ: libéré; mām: à Moi; upaiṣyasi: tu viendras.

śubha — fra gode; aśubha — og dårlige; phalaiḥ — resultater; evam — således; mokṣyase — du vil blive fri; karma — af arbejde; bandhanaiḥ — fra trældommen; sannyāsa — forsagelsens orden; yoga — yoga; yukta-ātmā — idet du har sindet fast rettet mod; vimuktaḥ — befriet; mām — til Mig; upaiṣyasi — du vil komme.

Translation

Translation

Ainsi, tu te soustrairas à l’enchaînement des actes et de leurs suites propices ou funestes. Le mental fixé sur Moi en vertu de ce principe de renoncement, tu seras libéré et viendras jusqu’à Moi.

På denne måde vil du blive frigjort fra arbejdets trældom og dets gode og dårlige resultater. Med dit sind fæstnet på Mig gennem dette princip om forsagelse vil du blive befriet og komme til Mig.

Purport

Purport

Le terme yukta désigne celui qui agit dans la conscience de Kṛṣṇa suivant les directives d’une autorité supérieure. Techniquement, l’expression exacte est yukta-vairāgya. Rūpa Gosvāmī, du reste, la définit fort bien.

FORKLARING: Hvis man handler i Kṛṣṇa-bevidsthed under højere vejledning, kaldes man yukta. Den filosofiske term er yukta-vairāgya. Dette forklares af Rūpa Gosvāmī:

anāsaktasya viṣayān
yathārham upayuñjataḥ
nirbandhaḥ kṛṣṇa-sambandhe
yuktaṁ vairāgyam ucyate
anāsaktasya viṣayān
yathārham upayuñjataḥ
nirbandhaḥ kṛṣṇa-sambandhe
yuktaṁ vairāgyam ucyate

(Bhakti-rasāmṛta-sindhu, 1.2.255)

(Bhakti-rasāmṛta-sindhu, 1.2.255)

Il dit ici qu’aussi longtemps que nous vivons dans l’univers matériel, il nous faut agir; il nous est impossible de faire autrement. Mais si, lorsque l’action est accomplie, on en offre les fruits à Kṛṣṇa, elle devient yukta-vairāgya. Accomplie sous le signe du renoncement, elle clarifie le miroir du mental, et son auteur, en progressant sur la voie de la réalisation spirituelle, finit par s’abandonner entièrement à Dieu, la Personne Suprême. Il obtient ainsi la libération, mais la libération que spécifie ce verset. C’est-à-dire qu’une fois libéré, il ne fusionne pas avec le brahmajyoti, mais se rend sur la planète du Seigneur Suprême. Notre verset le dit clairement: mām upaiṣyasi – « Il vient à Moi »; il retourne en sa demeure, auprès de Dieu, la Personne Suprême.

Il y a cinq différents niveaux de libération. Ce verset précise que le dévot qui a suivi ici-bas, tout au long de son existence, les directives du Seigneur Suprême s’est élevé jusqu’au point où il peut, après avoir quitté son corps, retourner auprès de Lui, pour vivre en Sa compagnie.

Rūpa Gosvāmī forklarer her, at så længe vi er i den materielle verden, bliver vi nødt til at handle. Vi kan ikke ophøre med at handle. Hvis man derfor handler, og frugten af handlingen gives til Kṛṣṇa, kaldes det yukta-vairāgya. Fordi man rent faktisk befinder sig i forsagelse, renser sådanne aktiviteter sindets spejl, og efterhånden som den praktiserende hengivne gradvist gør fremskridt i åndelig erkendelse, bliver han helt overgivet til Guddommens Højeste Personlighed. Han bliver derfor til sidst befriet, og denne befrielse bliver også præciseret. Med denne befrielse bliver man ikke ét med brahmajyoti, men kommer snarere til den Højeste Herres planet. Her står der klart, mām upaiṣyasi: “Han kommer til Mig” – hjem, tilbage til Guddommen. Der er fem forskellige stadier af befrielse, og her præciseres det, at den hengivne, der som sagt har levet hele sit liv under den Højeste Herres vejledning, har udviklet sig til det stadie, hvor han efter at have forladt sin krop kan vende tilbage til Guddommen og direkte omgås med den Højeste Herre.

Celui qui n’a d’autre désir que de dédier sa vie au service du Seigneur est dans les faits un sannyāsī. Toujours, il se considère comme un serviteur éternel de Dieu et dépend de Sa volonté suprême. Tous ses actes ont pour dessein de Lui plaire. Il ne prête que peu d’attention aux actes intéressés ou aux devoirs prescrits par les Védas, sur lesquels l’homme du commun doit régler sa vie. Pour autant, jamais le pur dévot pleinement absorbé dans le service du Seigneur ne va à l’encontre des devoirs édictés dans les Écritures, même si cela semble parfois le cas.

En hvilken som helst person, der ikke er interesseret i andet end at vie sit liv til Herrens tjeneste, er i virkeligheden en sannyāsī. Sådan en person betragter altid sig selv som en evig tjener og er helt afhængig af Herrens højeste vilje. Som sådan gør han alt, som han foretager sig, for Herrens skyld. Alt, som han gør, gør han som tjeneste til Herren. Han tager ingen alvorlig notits af de frugtstræbende handlinger eller foreskrevne pligter, der nævnes i Vedaerne. For folk i almindelighed er de foreskrevne pligter, der omtales i Vedaerne, obligatoriske, men selv om en ren hengiven, der er fuldstændig engageret i Herrens tjeneste, sommetider synes at gå imod de foreskrevne vediske pligter, er det faktisk ikke tilfældet.

Les autorités vaiṣṇavas disent à ce propos que même le plus intelligent ne peut comprendre les desseins et les actes du pur dévot. Les termes exacts sont tāṅra vākya, kriyā, mudrā vijñeha nā bujhaya (Caitanya-caritāmṛta, Madhya 23.39). Celui qui se consacre totalement au service du Seigneur ou en absorbe ses pensées doit être vu comme parfaitement libéré dans le présent; et dans l’avenir, son retour à Dieu est assuré. Il se situe, à l’exemple de Kṛṣṇa, au-delà de toute critique d’ordre matériel.

Det er derfor blevet sagt af vaiṣṇava-autoriteter, at selv den mest intelligente person kan ikke forstå en ren hengivens planer og aktiviteter. De nøjagtige ord er tāṅra vākya, kriyā, mudrā vijñeha nā bujhaya (Caitanya-caritāmṛta, Madhya 23.39). En person, der konstant er engageret i Herrens tjeneste, eller som altid tænker på og planlægger, hvordan han kan tjene Herren, skal betragtes som for nærværende fuldstændig befriet, og i fremtiden er hans hjemkomst tilbage til Guddommen garanteret. Han er hævet over al materialistisk kritik, ligesom Kṛṣṇa er hævet over enhver kritik.