Skip to main content

TEXT 40

TEXT 40

Tekst

Tekstas

śrī-bhagavān uvāca
pārtha naiveha nāmutra
vināśas tasya vidyate
na hi kalyāṇa-kṛt kaścid
durgatiṁ tāta gacchati
śrī-bhagavān uvāca
pārtha naiveha nāmutra
vināśas tasya vidyate
na hi kalyāṇa-kṛt kaścid
durgatiṁ tāta gacchati

Synonyms

Synonyms

śrī-bhagavān uvāca — Guddommens Højeste Personlighed sagde; pārtha — O Pṛthās søn; na eva — aldrig er det således; iha — i denne materielle verden; na — aldrig; amutra — i det næste liv; vināśaḥ — ødelæggelse; tasya — hans; vidyate — eksisterer; na — aldrig; hi — afgjort; kalyāṇa- kṛt — den, der er engageret i lykkebringende aktiviteter; kaścit — nogen; durgatim — til degradering; tāta — Min ven; gacchati — går.

śrī-bhagavān uvāca — Aukščiausiasis Dievo Asmuo tarė; pārtha — o Pṛṭhos sūnau; na eva — niekada taip nebūna; iha — šiame materialiame pasaulyje; na — niekada; amutra — kitame gyvenime; vināśaḥ — pražūtis; tasya — jo; vidyate — yra; na — niekada; hi — tikrai; kalyāṇa-kṛt — atsidėjęs gera lemiančiai veiklai; kaścit — bet kuris; durgatim — į nuopuolį; tāta — Mano drauge; gacchati — eina.

Translation

Translation

Guddommens Højeste Personlighed sagde: O Pṛthās søn, en transcendentalist, der er engageret i lykkebringende aktiviteter, møder ikke undergang i hverken denne verden eller den åndelige verden. Den, der gør godt, bliver aldrig overvundet af det onde, Min ven.

Aukščiausiasis Dievo Asmuo tarė: Pṛṭhos sūnau, transcendentalistas, atliekantis gera lemiančią veiklą, nepražus nei šiame, nei dvasiniame pasaulyje. Kas kuria gėrį, Mano drauge, to niekada neįveikia blogis.

Purport

Purport

FORKLARING: I Śrīmad-Bhāgavatam (1.5.17) instruerer Nārada Muni Vyāsadeva som følger:

KOMENTARAS: „Śrīmad-Bhāgavatam“ (1.5.17) Śrī Nārada Munis taip moko Vyāsadevą:

tyaktvā sva-dharmaṁ caraṇāmbujaṁ harer
bhajann apakvo ’tha patet tato yadi
yatra kva vābhadram abhūd amuṣya kiṁ
ko vārtha āpto ’bhajatāṁ sva-dharmataḥ
tyaktvā sva-dharmaṁ caraṇāmbujaṁ harer
bhajann apakvo ’tha patet tato yadi
yatra kva vābhadram abhūd amuṣya kiṁ
ko vārtha āpto ’bhajatāṁ sva-dharmataḥ

“Hvis man opgiver alle materielle bestræbelser og søger fuldstændigt ly hos Guddommens Højeste Personlighed, behøver man på ingen måde frygte hverken tab eller degradering. På den anden side kan en ikke- hengiven til fulde engagere sig i sine foreskrevne pligter og alligevel intet opnå.” Af materielle aktiviteter er der mange, både dem, der følger skrifterne, og de rent traditionelle. En transcendentalist forventes at opgive alle materielle handlinger for at hellige sit liv til åndeligt fremskridt (eller mere præcist til Kṛṣṇa-bevidsthed). Man kan indvende, at igennem Kṛṣṇa-bevidsthed kan man opnå den højeste fuldkommenhed, hvis man fuldfører processen, men hvis man ikke opnår et sådant fuldendt stadie, taber man både materielt og åndeligt. Skrifterne indskærper, at man vil lide reaktioner på det, hvis man ikke gør sine foreskrevne pligter ordentligt. Hvis man derfor ikke kan udføre sine transcendentale aktiviteter ordentligt, skulle man tro, at man vil blive underkastet disse reaktioner. Śrīmad-Bhāgavatam forsikrer den fejlslagne transcendentalist for, at der ingen grund er til en sådan bekymring. Selv om man måske bliver underkastet reaktionen for ikke at have udført sine foreskrevne pligter til fulde, mister man alligevel intet, for lykkebringende Kṛṣṇa-bevidsthed vil aldrig blive glemt, og hvis man er således beskæftiget, vil man fortsætte med at være det, også selv om man skulle få en lav fødsel i sit næste liv. På den anden side vil den, der blot strengt følger de foreskrevne pligter, ikke nødvendigvis opnå gode resultater, hvis han ikke er Kṛṣṇa-bevidst.

„Jei kas atsižada visų materialių siekių ir visiškai atsiduoda Aukščiausiojo Dievo Asmens globai, tas jokiu būdu nieko nepraranda ir nepatiria nuopuolio. Kita vertus, nebhaktas gali kuo puikiausiai atlikti savo nurodytas pareigas ir vis tiek nieko nelaimėti.“ Materialiems planams įgyvendinti yra daug tiek įprastinių būdų, tiek ir atitinkančių šventraščių nurodymus. Bet iš transcendentalisto reikalaujama atsisakyti bet kokios materialios veiklos vardan dvasinio tobulėjimo su Kṛṣṇos sąmone. Gal kas prieštaraus, kad puoselėjant Kṛṣṇos sąmonę aukščiausią tobulumą galima pasiekti tik tada, kai pasirinktuoju keliu nuosekliai eini iki galo, o nepasiekus tokio tobulumo pakopos, bus pralaimėta ir materialiu, ir dvasiniu požiūriu. Šventraščiai nurodo, kad už neatliktas nurodytas pareigas reikia atkentėti, todėl tas, kuris deramai nevykdo savo transcendentinių pareigų, susilaukia atpildo. Bhāgavatam tikina, kad nevykėliui transcendentalistui nėra pagrindo nerimauti. Jeigu jis ir susilauks atoveikio dėl netobulai atliktų nurodytų pareigų, jis vis tiek nieko nepralaimės, nes gera lemianti Kṛṣṇos sąmonė neprarandama – kas ją turi dabar, turės ją ir kitą gyvenimą, net jei ir gims žemos kilmės. Kita vertus, žmogus, tiksliai vykdantis nurodytas pareigas, nebūtinai gauna teigiamus rezultatus, jeigu jis nėra įsisąmoninęs Kṛṣṇos.

Hvorfor dette er tilfældet, kan forstås på følgende måde. Menneskeheden kan inddeles i to kategorier, nemlig de regulerede og de uregulerede. De, der udelukkende beskæftiger sig med dyrisk sansetilfredsstillelse uden viden om deres næste liv eller åndelig frelse, hører til den uregulerede kategori. Og de, der følger skrifternes principper for foreskrevne pligter, tilhører den regulerede kategori. Uanset om de er civiliserede eller uciviliserede, uddannede eller uuddannede, stærke eller svage, er mennesker i den uregulerede kategori fulde af dyriske tilbøjeligheder. Deres handlinger er aldrig lykkebringende, for mens de nyder de animalistiske tilbøjeligheder i form af at spise, sove, forsvare sig og parre sig, forbliver de bestandigt i materiel eksistens, der altid er lidelsesfyldt. De, der på den anden side reguleres af de skriftlige anvisninger, og som på den måde gradvist stiger op til Kṛṣṇa-bevidsthed, gør afgjort fremskridt i livet.

Pasakytų žodžių prasmė tokia: žmoniją galima padalyti į dvi grupes – tuos, kurie laikosi reguliuojamųjų principų, ir tuos, kurie jų nesilaiko. Tie, kurie paprasčiausiai gyvuliškai tenkina jusles ir nieko neišmano apie kitą gyvenimą bei dvasinį išsigelbėjimą, skiriami prie nesilaikančių reguliuojamųjų principų. O tie, kurie laikosi šventraščiuose nurodytų principų, priklauso antrajai grupei. Kad ir kokie būtų pirmosios grupės žmonės – civilizuoti ar necivilizuoti, išsilavinę ar ne, stiprūs ar silpni – juos valdo vien gyvuliški polinkiai. Jų veiksmai nežada nieko gera, nes jie, tenkindami gyvuliškus polinkius (valgyti, miegoti, poruotis ir gintis) amžinai lieka kančių perpildytoje materialioje būtyje. O tie, kurie gyvenimą tvarko pagal šventraščių nurodymus ir palengva artėja prie Kṛṣṇos sąmonės, be abejonės, daro gyvenime pažangą.

De, der følger den lykkevarslende vej, kan inddeles i tre kategorier, nemlig (1) de, der følger skrifternes regler og forordninger og nyder materiel velstand, (2) de, der søger endelig frigørelse fra materiel eksistens, og (3) de, der er hengivne i Kṛṣṇa-bevidsthed. De, der følger skrifternes regler og reguleringer for at få materiel lykke, kan inddeles i yderligere to grupper: de, der er frugtstræbende arbejdere, og de, der ikke ønsker nogen form for sansetilfredsstillelse. De, der stræber efter de frugtbærende resultater for at få sansetilfredsstillelse, kan blive hævet til en højere levestandard og tilmed til de højere planeter, men fordi de ikke er fri for materiel eksistens, følger de stadigvæk ikke den virkeligt lykkevarslende vej. De eneste lykkebringende aktiviteter er dem, der fører én til frigørelse. Alle handlinger, hvis mål ikke er den højeste grad af selverkendelse eller befrielse fra den kropslige livsopfattelse, kan slet ikke siges at være lykkevarslende. Handling i Kṛṣṇa-bevidsthed er den eneste lykkebringende aktivitet, og alle, der frivilligt tolererer enhver form for kropsligt ubehag for at gøre fremskridt på den Kṛṣṇa-bevidste vej, kan kaldes fuldkomne transcendentalister under streng askese. Da det ottefoldige yoga-system er rettet mod den endelige erkendelse af Kṛṣṇa-bevidsthed, er en sådan praksis også lykkevarslende, og ingen, der gør sit bedste i den henseende, behøver være bange for at falde ned.

Einantys geros lemties keliu gali būti suskirstyti į tokias tris grupes: (1) tie, kurie laikosi šventraščių taisyklių ir yra pasiekę materialią gerovę, (2) tie, kurie stengiasi galutinai išsivaduoti iš materialios būties, ir (3) Kṛṣṇą įsisąmoninę bhaktai. Tie, kurie siekdami materialios laimės laikosi šventraščių taisyklių, skirstomi dar į dvi grupes: tuos, kurie siekia mėgautis savo veiklos rezultatais, ir tuos, kurie nesiekia savo veiklos vaisių. Pirmieji gali pasiekti aukštesnį pragyvenimo lygį, pakilti net į aukštesnes planetas, ir vis dėlto jie neištrūksta iš materialios būties, todėl kelias, kuriuo jie eina, nėra gera lemiantis. Iš tikrųjų gera lemianti veikla yra ta, kuri veda į išsivadavimą, o veikla, kurios tikslas nėra savęs pažinimas, t.y. atsisakymas materialios, kūniškos gyvenimo sampratos, apskritai nieko gera nežada. Gera lemianti veikla yra tiktai veikla su Kṛṣṇos sąmone, todėl kiekvieną, kuris savo valia pakelia visus kūno nepatogumus vardan tobulėjimo Kṛṣṇos sąmonės kelyje, galima pavadinti tikru transcendentalistu, pasirinkusiu griežtą asketišką gyvenimą. O kadangi aštuonialypės yogos sistema galų gale nukreipia žmogų perprasti Kṛṣṇos sąmonę, ją praktikuoti taip pat palanku, ir jei šiam reikalui atiduodamos visos jėgos, nuopuolio bijoti nereikia.