Skip to main content

TEXT 73

TEXT 73

Tekst

Text

arjuna uvāca
naṣṭo mohaḥ smṛtir labdhā
tvat-prasādān mayācyuta
sthito ’smi gata-sandehaḥ
kariṣye vacanaṁ tava
arjuna uvāca
naṣṭo mohaḥ smṛtir labdhā
tvat-prasādān mayācyuta
sthito ’smi gata-sandehaḥ
kariṣye vacanaṁ tava

Synonyms

Synonyms

arjunaḥ uvāca — Arjuna sagde; naṣṭaḥ — bortvejret; mohaḥ — illusion; smṛtiḥ — erindring; labdhā — genvundet; tvat-prasādāt — gennem Din nåde; mayā — af mig; acyuta — O ufejlbarlige Kṛṣṇa; sthitaḥ — forankret; asmi — jeg er; gata — fjernet; sandehaḥ — alle tvivl; kariṣye — jeg vil udføre; vacanam — ordre; tava — Din.

arjunaḥ uvāca — Arjuna said; naṣṭaḥ — dispelled; mohaḥ — illusion; smṛtiḥ — memory; labdhā — regained; tvat-prasādāt — by Your mercy; mayā — by me; acyuta — O infallible Kṛṣṇa; sthitaḥ — situated; asmi — I am; gata — removed; sandehaḥ — all doubts; kariṣye — I shall execute; vacanam — order; tava — Your.

Translation

Translation

Arjuna sagde: Min kære Kṛṣṇa, O Du ufejlbarlige, min illusion er nu overstået. Ved Din nåde har jeg genvundet min hukommelse. Jeg står nu fast og er fri for tvivl og rede til at handle ifølge Dine instruktioner.

Arjuna said: My dear Kṛṣṇa, O infallible one, my illusion is now gone. I have regained my memory by Your mercy. I am now firm and free from doubt and am prepared to act according to Your instructions.

Purport

Purport

FORKLARING: Den naturlige position for et levende væsen, der her er repræsenteret af Arjuna, er at handle i overensstemmelse med den Højeste Herres ordrer. Det levende væsen er bestemt til selvdisciplin. Ifølge Śrī Caitanya Mahāprabhu er det levende væsens virkelige position at være den Højeste Herres evige tjener. Når det levende væsen glemmer dette princip, bliver det betinget af den materielle natur, men ved at tjene den Højeste Herre bliver man Guds befriede tjener. Det levende væsens naturlige position er at være en tjener. Enten må man tjene den illusoriske māyā eller den Højeste Herre. Når man tjener den Højeste Herre, er man i sin normale tilstand, men foretrækker man at tjene den illusoriske ydre energi, kommer man med sikkerhed til at leve i trældom. Det levende væsen tjener under illusion i den materielle verden. Han er bundet af sin lyst og sine begær, og alligevel betragter han sig selv som verdens hersker. Dette kaldes illusion. Når en person bliver befriet, ophører hans illusion, og han overgiver sig frivilligt til den Højeste for at handle efter Hans ønsker. Den sidste illusion, māyās sidste fælde for at fange det levende væsen, er ideen om, at han er Gud. Det levende væsen tror, at han ikke længere er en betinget sjæl, men Gud. Han er så uintelligent, at han ikke engang tænker på, at hvis han var Gud, hvordan kunne han da være i tvivl? Det tænker han ikke over. Så det er illusionens sidste faldgrube. Virkelig at blive fri for den illusoriske energi betyder at forstå Kṛṣṇa, Guddommens Højeste Personlighed, og indvillige i at handle ifølge Hans ordre.

The constitutional position of a living entity, represented by Arjuna, is that he has to act according to the order of the Supreme Lord. He is meant for self-discipline. Śrī Caitanya Mahāprabhu says that the actual position of the living entity is that of eternal servant of the Supreme Lord. Forgetting this principle, the living entity becomes conditioned by material nature, but in serving the Supreme Lord he becomes the liberated servant of God. The living entity’s constitutional position is to be a servitor; he has to serve either the illusory māyā or the Supreme Lord. If he serves the Supreme Lord he is in his normal condition, but if he prefers to serve the illusory, external energy, then certainly he will be in bondage. In illusion the living entity is serving in this material world. He is bound by his lust and desires, yet he thinks of himself as the master of the world. This is called illusion. When a person is liberated, his illusion is over, and he voluntarily surrenders unto the Supreme to act according to His desires. The last illusion, the last snare of māyā to trap the living entity, is the proposition that he is God. The living entity thinks that he is no longer a conditioned soul, but God. He is so unintelligent that he does not think that if he were God, then how could he be in doubt? That he does not consider. So that is the last snare of illusion. Actually to become free from the illusory energy is to understand Kṛṣṇa, the Supreme Personality of Godhead, and agree to act according to His order.

I verset her er ordet mohaḥ meget vigtigt. Mohaḥ refererer til det modsatte af kundskab. Sand kundskab er i virkeligheden forståelsen af, at hvert eneste levende væsen er Herrens evige tjener, men i stedet for at opfatte sig selv som sådan tror det levende væsen, at han ikke er en tjener, men denne materielle verdens herre, for han ønsker at herske over den materielle natur. Det er hans illusion. Denne illusion kan man blive kvit ved Herrens nåde eller ved en ren hengivens nåde, og når illusionen er overstået, indvilliger man i at handle i Kṛṣṇa-bevidsthed.

The word moha is very important in this verse. Moha refers to that which is opposed to knowledge. Actually real knowledge is the understanding that every living being is eternally a servitor of the Lord, but instead of thinking oneself in that position, the living entity thinks that he is not a servant, that he is the master of this material world, for he wants to lord it over the material nature. That is his illusion. This illusion can be overcome by the mercy of the Lord or by the mercy of a pure devotee. When that illusion is over, one agrees to act in Kṛṣṇa consciousness.

Kṛṣṇa-bevidsthed betyder at handle ifølge Kṛṣṇas ordre. Fordi den betingede sjæl er vildledt af den ydre materielle energi, ved han ikke, at den Højeste Herre er herskeren, der er fuld af viden og altings ejer. Han kan skænke Sine hengivne, hvad Han vil. Han er alles ven, og Han er især velvillig stemt over for Sin hengivne. Han er herskeren over denne materielle natur og over alle levende væsener. Han behersker også den utrættelige tid, og Han er fuld af alle overdådigheder og alle kræfter. Guddommens Højeste Personlighed kan tilmed give Sig selv til Sin hengivne. Den, der ikke kender Ham, er underlagt illusionens forhekselse. Da bliver man ikke en hengiven, men māyās tjener. Efter at have hørt Bhagavad-gītā fra Guddommens Højeste Personlighed blev Arjuna imidlertid fri for al illusion. Da forstod han, at Kṛṣṇa ikke alene var hans ven, men også Guddommens Højeste Personlighed. Og han forstod faktisk Kṛṣṇa. Så at studere Bhagavad-gītā er virkelig at forstå Kṛṣṇa. Når et menneske er i fuld viden, overgiver det sig helt naturligt til Kṛṣṇa. Da Arjuna forstod, at det var Kṛṣṇas plan at reducere den unødvendige befolkningsforøgelse, indvilligede han i at kæmpe ifølge Kṛṣṇas ønske. Han greb atter sine våben – sin bue og sine pile – for at kæmpe på Guddommens Højeste Personligheds ordre.

Kṛṣṇa consciousness is acting according to Kṛṣṇa’s order. A conditioned soul, illusioned by the external energy of matter, does not know that the Supreme Lord is the master who is full of knowledge and who is the proprietor of everything. Whatever He desires He can bestow upon His devotees; He is the friend of everyone, and He is especially inclined to His devotee. He is the controller of this material nature and of all living entities. He is also the controller of inexhaustible time, and He is full of all opulences and all potencies. The Supreme Personality of Godhead can even give Himself to the devotee. One who does not know Him is under the spell of illusion; he does not become a devotee, but a servitor of māyā. Arjuna, however, after hearing Bhagavad-gītā from the Supreme Personality of Godhead, became free from all illusion. He could understand that Kṛṣṇa was not only his friend but the Supreme Personality of Godhead. And he understood Kṛṣṇa factually. So to study Bhagavad-gītā is to understand Kṛṣṇa factually. When a person is in full knowledge, he naturally surrenders to Kṛṣṇa. When Arjuna understood that it was Kṛṣṇa’s plan to reduce the unnecessary increase of population, he agreed to fight according to Kṛṣṇa’s desire. He again took up his weapons – his arrows and bow – to fight under the order of the Supreme Personality of Godhead.